Boktips til barnehagefolk: Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Er du smartere enn en femåring? Kjenner du til at samene er Norges urfolk, har kjennskap til samisk kultur og til nasjonale minoriteter? Det aner meg at mange voksne må melde pass et stykke ut i forrige setning. Men Rammeplanen for barnehagen gir klare føringer for at dette er noe barnehagene skal gi barna kjennskap til (KD, 2017: 46). Og dermed er vi mange voksne som trenger faglig input for å stå bedre rustet til denne oppgaven. Som barnehagelærerutdanner har jeg savnet god litteratur for å hjelpe med utfordringen, og i dag landet et ypperlig bidrag i postkassa mi: «Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen» av Tone Aarre. Dette er helt klart en bok som bør finne veien inn på pensumlister og på personalrom i norske barnehagelærerutdanninger og barnehager. Her er fire begrunnelser for hvorfor:

• Boka gir en lett tilgjengelig innføring i vår politiske nærhistorie «fra fornorskning og utestengelse til anerkjennelse og rettigheter», som innledningskapittelet heter. I løpet av boka gir forfatteren en nøktern, men likevel rystende, gjennomgang av hvordan samer, kvener, skogfinner, norske rom, romanifolk og jøder har blitt behandlet av norske myndigheter. Mens noe er kjent for meg er det andre ting jeg skammer meg over å ikke ha visst. Sigøynerparagrafen som nektet rom adgang til landet ble opphevet først i 1956. Romanikvinner ble tvangssterilisert til 1977. Og selv om lovene er endret er ikke diskrimineringen over. Boka tar for seg viktige endringer i lovverk og innstilling fra myndighetene, men viser også hvordan mange fortsatt er utsatt for fordommer og forskjellsbehandling. Her har barnehagen et ansvar. 
• Temaet er direkte knyttet til Rammeplan for barnehagen. Samtidig løfter forfatteren koblingen analytisk gjennom å ta utgangspunkt i læreplanteoretikeren John Inkster Goodlads skiller mellom den ideologiske, formelle, oppfattede, gjennomførte og erfarte læreplanen. Akkurat her kunne kanskje Aarre vært noe skarpere, for det er åpenbart en utfordring at det er et stort spenn mellom ambisjonene i den ideologiske og formelle læreplanen, og hva som faktisk gjennomføres og erfares i barnehagene. Men gjennom boka gir Aarre et bidrag til at dette gapet forhåpentligvis kan bli mindre gjennom å begrunne hvorfor og hvordan barnehager klokt kan møte foreldre og barn fra urfolk og nasjonale minoriteter, og hvordan urfolk og nasjonale minoriteter kan være utgangspunkt for tematisk arbeid i barnehagen.
• Bokas siste del gir konkrete forslag til arbeidsformer som kan tas i bruk i barnehagen tilknyttet hver enkelt folkegruppe. Mens mange barnehager har begynt å markere samefolkets dag, oppfordres de her til å synliggjøre de ulike nasjonale minoritetene gjennom konkrete tips til arbeid med f.eks. kunst, musikk, flagg og fortellinger. Nivået virker gjennomførbart for barnehager også uten barn med tilknytning til noen av minoritetsgruppene, og er såpass konkret at antagelig vil avlaste mye undersøkelses- og planleggingsarbeid for de barnehageansatte.
• Selv om temaet er krevende og kanskje dels ukjent for mange, er språket godt og boka slik sett lettlest. Boka i seg selv er på litt over hundre sider, noe som gjør det mulig å lese den på en liten kveld eller formiddag, og forhåpentligvis gjør det mulig å skvise boka inn på pensum på ulike barnehagelærerutdanninger. Boka er dessuten oversiktlig og praktisk organisert, slik at en lett kan slå opp på både oversiktsstoff og didaktisk stoff tilknyttet de ulike folkegruppene. Dette bør gjøre boka til en egnet bok også for de som allerede jobber i barnehager.

Det er altså gode grunner til å skaffe seg boka om du er student eller barnehagelærer. Skulle jeg ønsket noe mer her hadde det vært noen linjer om hva slags type arbeid barnehager bør unngå i møte med temaet. Ut fra egen erfaring som barnehagelærerutdanner vet jeg at grensen mellom synliggjøring og stigmatisering tidvis kan være krevende for både studenter og barnehagelærere. Boka kan likevel være et godt utgangspunkt for å diskutere også dette, og ikke minst fyller den et tydelig tomrom i faglitteraturen for barnehagefeltet. Rammeplanen er med gode grunner et ambisiøst dokument, og barnehagelærere trenger mer enn livets skole og et godt hjerte for at den formelle og den erfarte rammeplanen skal kjenne hverandre igjen. Forhåpentligvis kan denne boka bli et bidrag til dette.