Endelig en bok om KRLE på småskoletrinnene!

Oppsummert: Kari Krogstad har utgitt innføringsboka «KRLE på småskoletrinnet». Den må leses av lærerutdannere, studenter og ferske lærere. Her forteller jeg hvorfor.

Som lærerutdanner som i flere år har undervist på utdanningen i KRLE for 1.-7.trinn kan jeg ikke annet enn å juble for denne ferske utgivelsen av Kari Krogstad. Som Krogstad har jeg kjent på den samme mangelen av empirisk forskning og undervisningsmateriell rettet mot de lavere trinnene. Når KRLE-undervisning og KRLE-elever omtales handler det nemlig implisitt om mellom- eller ungdomstrinn. Siden Kunnskapsløftet ble innført i 2006 har det kun blitt publisert tre empiriske arbeider som omhandler undervisning på småskoletrinnene i RLE/KRLE (Krogstad 2022: 20), og også fagdidaktiske bøker retter seg primært mot elever som allerede har grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og digital kompetanse. Denne boka er derfor et genuint nybrottsarbeid.

Krogstad baserer boka på tre års feltarbeid hvor hun har fulgt en klasses undervisning i KRLE gjennom 2., 3. og 4. trinn på småskolen. I tillegg har hun i to omganger intervjuet elevene i mindre grupper, og fått tilgang til både deres forståelse av lærestoffet de har vært gjennom, og deres vurderinger av hvordan de ønsker undervisningen burde være. Eksempler fra det omfattende feltarbeidet krydrer boka gjennomgående. Gullkorn på gullkorn viser det unike i å undervise yngre barn. Barna deler uhemmet av egne erfaringer, forståelser og meninger, og kommentarene viser med tydelighet at hva læreren sier ikke nødvendigvis er det samme som hva barna lærer. Boka fremstår nærmest som en etnografi i lærebokformat, hvor vi som leser får et levende bilde av hvordan samspillet i klassen har artet seg over flere år. Min erfaring som lærerutdanner er at de ferskeste studentene har lite grep om hva slags nivå de kan legge undervisningen for de yngste barna på. Denne boka gir et levende bilde som gir viktige innsikter. Ikke minst gjør Krogstad pedagogisk gode grep med hvordan hun binder klasseromsobservasjonene sammen med pedagogisk og psykologisk bakgrunnskunnskap og didaktiske tips som sammen gir bedre forståelse for hvordan barn lærer, og hvordan vi som lærere best kan tilrettelegge for gode læreprosesser.

Boka er bygd opp gjennom sju kapitler som tar for seg lovverk og læreplanverk, og presenterer mulige tilnærminger og arbeidsformer for ulike deler av faget. Slik jeg ser det er styrken gjennomgående bruken av empiriske eksempler, samt analysen og presentasjonen av særpreg ved den nye læreplanen. Her viser Krogstad hvordan faget har utviklet seg til å være langt mer enn et rent religionsfag, og hvordan både religion, etikk og filosofi må tilnærmes på de yngste barnas prinsipper i faget. Denne gjennomgangen vil være nyttig for ferske lærere og studenter. Krogstad trekker også paralleller til hvordan religion, etikk og filosofi i henhold til styringsdokumentene skal behandles i barnehagen, en viktig tråd for å bygge videre på elevenes mulige erfaringer. Noen av temaene elevene møter i KRLE-faget vil være nye for dem, andre kjente, og andre igjen glemte. Som Krogstad siterer et av barna på spørsmål om hva hun husker: «Det er to uker siden. Vi har en hjerne som en gullfisk» (s 56).

Noen ganger humrer jeg med forfatteren, andre ganger blir jeg som henne imponert over resonnementene. Krogstad viser gjennomgående det hun skriver «slik er det å undervise de yngste elevene - en vet aldri hvilke assosiasjoner de får» (s 78). Eksemplene viser viktigheten (og vanskeligheten!) av å begrunne lærestoffet som presenteres elevene, og hvordan elever kan reagere på stoff som både kan fremstå svært erfaringsnært (som mat) og heller fjernt og brutalt (som alle drapene som hjemsøker de religiøse fortellingene).

På tross av panegyrisk begeistring for utgivelsen har jeg enkelte ankepunkter. Det ene er den gjennomgående positive innrammingen av egne observasjonsdata. I utgangspunktet er dette forfriskende. Tilbakemeldinger fra egne studenter har gitt inntrykk av at mange engster seg for faget, og en problemorientering i pensumlitteraturen med vekt på fritaksregler, fallgruver og rettigheter kan nok styrke slik engstelse. Det er derfor positivt med en lærebok som i stor grad viser mulighetene i klasserommet. Samtidig savner jeg at forfatteren i enkelte tilfeller tar tydeligere stilling, som når hun beskriver klassens besøk i den lokale kirken. Her stilles en rekke hypotetiske spørsmål om rolleavklaring og samarbeid mellom skole og kirke, mens skepsisen primært skrives frem i underteksten. Her tror jeg studentene kunne tjent på en tydeligere stemme. Også i belysningen av programmer knyttet til livsmestring i skolen savner jeg en noe mer kritisk diskusjon. Videre presenterer forfatteren fagstoff om ulike religioner i tilknytning til klasseromseksemplene og arbeidsformene. Dette fremstår noe anekdotisk, og bør nok supplementers med annet lærestoff (men dette er nok også hensikten).

Alt i alt fremstår boken som et svært kjærkomment bidrag til pensumlitteraturen, og jeg håper for studentenes skyld at den kommer inn på pensumlistene så snart som mulig. Boka gir lyst til å gå inn i klasserommet som lærer, og viser viktigheten av både pedagogisk og religionsfaglig innsikt for de som skal undervise i faget. Mer kan man knapt ønske seg av en lærebok.

PS: Undertegnede er kollega og fan av Krogstad, men har ingen egeninteresser i salg av boken 😉