Lesetips: «Produktive anomalier»: den vitenskapsteoretiske artikkelen du skulle ønske du hadde på pensum.
Denne anbefalingen går til dere som i likhet med meg kjenner impostersyndromet skylle over dere når dere skal diskutere vitenskapsteoretiske spørsmål eller gjøre rede for teoretiske strategier i arbeidet med forskningsprosjektene deres. I sånne sammenhenger er jeg mildt bitter på meg selv for at jeg aldri studerte sosiologi, og medium sjalu på de som faktisk gjorde det. Men nå har jeg kommet over en ypperlig artikkel om teoriutvikling i empirisk sosiologi skrevet av Anders Vassenden: «Produktive anomalier» publisert i Norsk Sosiologisk Tidsskrift i 2018.
Det er ikke bare jeg som er fan av denne artikkelen. Artikkelen ble kåret til årets beste norskspråklige sosiologiartikkel av Sosiologiforeningen. «Framstillingen har driv og argumentene er klare, samtidig som utlegningen framstår som nøktern og seriøs. Artikkelen er et verdifullt bidrag til den viktige diskusjonen om vekselvirkningen mellom teori og empiri i sosiologien», står det i den ganske kjedelige begrunnelsen. «Artikkelen er først og fremst et forsøk på å rydde i et komplekst bilde om hva teori er, og hva det vil si å jobbe med teori i empirisk forskning», sier Vassenden selv. Og det synes jeg han lykkes med.
Vassenden gir en lettfattelig systematisering av ulike tilnærminger til forholdet mellom teori og empiri, og stiller samtidig spørsmål som utfordrer leseren til å gjøre egne vurderinger. Han gir også eksempler på både vellykket teoriutvikling og mindre interessant bruk av teori. Begge dele var lærerikt å lese. Men det jeg synes er kulest med artikkelen er at han skriver frem det genuint spennende med å være forsker. Han setter ord på nysgjerrigheten som ligger til grunn for ønsket om å finne ut av noe og å sette det inn i en større ramme, og argumenterer både for nytten av flaks og viktigheten av teft i utviklingen av teori. Gjennom artikkelen får jeg både lyst til å kaste meg over empirien min igjen og til å slappe av med å la den ligge litt mens jeg leser bredere. Det er ikke verst motivasjonsuttelling etter knappe tretti siders lesing.
Avslutningsvis demper dessuten Vassenden sosiologsjalusien min ved å si at heller ikke sosiologer får særlig trening i teoriutvikling som prosess og praksis gjennom studiene sine. Så da er vi kanskje flere i samme båt. Anbefaler denne artikkelen til alle som finner det litt krevende å finne flyten i det teoretiske arbeidet!
