Myter og stråmenn i debatten om skolegudstjenester

Årets nykommer i debatten er at skolegudstjenester er forbudt. Argumentet har blitt fremmet av Human Etisk forbunds leder i nærmest alle landets publiseringskanaler. Utgangspunktet er en ny opplæringslov som i høyeste grad er egnet for misforståelse. Loven sier at opplæringa ikke skal være forkynnende. Likevel, lovforståelse handler om mer enn å lese en tekst rett frem, og lovtolkninger må alltid gjøres i lys av lovgivers intensjon. Det har aldri vært et stortingsflertall mot skolegudstjenester, og myten om at skolegudstjenester er forbudt står derfor lagelig til for hogg. At lovteksten vitner om dårlig politisk håndverk, kan nok likevel de fleste enes om.  

2: Skolegudstjenester er ikke forkynning.

Biskopen i Nidaros argumenterte for at skolegudstjenesten ikke trenger å være forkynnelse, stikk i strid med kirkens øvrige selvforståelse og tidligere skriftlige uttalelser. Når ikke Den norske kirkes gudstjenester regnes som forkynnelse, så blir det for dumt. Da er ingenting forkynnelse. Påstanden virker strategisk motivert og konstruert, og plasseres lett på alteret for knuste myter.  

3: Det er ikke skadelig å gå på skolegudstjeneste  

Dette er mer en stråmann enn en myte, for motstanden mot skolegudstjenester handler mer om religiøs selvbestemmelse og manglende inkludering, enn om at noen frykter konkret skade på barna. Noen ganger, for eksempel fra Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, tar argumentet form av en insistering på at barn ikke blir kristne av å gå på skolegudstjeneste. Det stemmer jo. Men argumentet kunne like gjerne vært brukt andre veien. Er det noen barn som har tatt skade av å ikke gå på julegudstjeneste? Ingen andre praksiser i skolen er begrunnet slik. Det er ikke skadelig å skrelle kongler. En blir ikke muslim av å be en muslimsk bønn. Men det er likevel ikke praksiser skolen bør organisere.  

Kunnskapsministeren argumenterte også for å beholde skolegudstjenestene fordi det bidrar til samhold og fellesskap. Dette er rett og slett misvisende. En sentral del av motstanden handler jo om at ikke alle kan være med, og at det splitter barnegruppene på uheldig vis. Denne myten kan derfor lett avlives. Hvem det går utover vil derimot variere lokalt. Det er ikke slik at de kule kristne dominerer skolegårdene i det ganske land. Hvem som er majoritet og minoritet varierer, men å være unntaket til en praksis kan oppleves krevende uansett hvem det gjelder.  

Kirkegudstjenester er et historisk viktig ritual, og viktig for mange i Norge i dag. Problemet er at skolegudstjenesten er ikke en særlig god måte å lære om hverdagslivet i kirka. Skolegudstjenester er ofte helt unike gudstjenester, og ofte er skolen involvert i gudstjenestens ulike ledd. Fra kirkens side er mange elementer av gudstjenesten dessuten tilrettelagt. Skolegudstjenester er altså veldig annerledes fra vanlige høymesser. De gir egentlig mest innsikt i hvordan skolegudstjenester er.

7. Muslimer liker skolegudstjenester

Stortingspresidenten fortalte om hvordan skolegudstjenestene var en positiv opplevelse for ham i oppveksten. Det er også vanlig å påpeke at det er Human Etisk Forbund som drar opp denne debatten år etter år. Men muslimer, som alle andre, mener mange forskjellige ting, og det er grunn til å tro at mange livssynsminoriteter setter pris på jobben HEF gjør. Eksempelvis argumenterte det religiøst sammensatte Mangfoldsutvalget i Oslo for å heller invitere til gudstjenester utenfor skoletiden.  

8. Religiøs forkynning er ikke annerledes enn sekulær forkynning.

Professor Elisabeth Tveito Johnsen argumenterte for at mye av det som skjer i skolen er sekulær forkynnelse. Selv om hun var ganske konkret i sin kritikk av HEF, likner argumentet en mer generell påstand vi finner i debatten om at religiøs påvirkning i skolen ikke er annerledes fra all annen moralsk påvirkning. Skolen er jo ikke nøytral, den er normativ. Men der skolen skal danne barna til gode mennesker og medborgere, skal den ikke ha meninger om hvilke religions- og livssynsidentiteter som er best eller norskest.

9. Skolegudstjenester er en god måte å videreføre norsk kulturarv.  

Professor Ole Jakob Løland argumenterte på sin side for at det er legitimt for skolen å arrangere skolegudstjenester for å gi elevene innsikt i kristen kulturarv i Norge. Det er mye kristendom i Norges historie, og religionen har vært viktig på godt og ondt. Det er også forståelig at kirker og enkeltpersoner finner mye av verdi i denne historien, og at den har formet og former livene til mange i Norge. Likevel bør ikke staten velge religion som sosialt lim for norsk identitet og medborgerskap. Det er religionsfrihet i Norge, og det virker urimelig å be folk skifte religion for å bli skikkelig norske. Vi mener den særlige statlige koblingen av Den norske kirke og norskhet er et av de største problemene med skolegudstjenesten slik den fremstår i dag.  

10. It’s the economy, stupid.  

Siste punkt er ikke en myte, men et interessant sidespor. Flere skolegudstjenester avlyses, fordi kommunekassene er tomme, og skolene ikke har penger til buss. I kommentarfeltene knyttes det raskt til kulturkamp, men når det kommer til finansiering av transport havner kirke og svømmebasseng i samme båt. Så kan en jo stille spørsmål om det er mer viktig med innsamlingsaksjoner til det ene enn det andre.  

Religion handler om identitet. Utdanning angår alle. Derfor blir debattene om skolegudstjenester opphetede hvert år. At årets diskusjoner gikk varmere enn vanlig, var varslet lenge før den klossete endringen i opplæringsloven ble vedtatt. Vår mening er at skolegudstjenesten bør dø før den kan gjenoppstå. Barn kan ha glede og nytte av å observere og delta i ulike religiøse ritualer, men dagens innpakking av skolegudstjenesten har flere utfordringer enn fordeler. Det handler om hva slags stat vi vil ha.