PhD Days: Kunsten å skrive kappe
I går var jeg på ph.d-days på OsloMet. Her er noen
refleksjoner, til minne for meg og til informasjon eller kanskje inspirasjon for de spesielt interesserte som
gikk glipp av det hele. Spoiler: Dere gikk faktisk glipp av noe!
PhD-dagene arrangeres som et samarbeid mellom doktorgradsprogrammer tilknyttet lærerutdanningene ved OsloMet og USN. En fin anledning til å mingle med andre stipendiater, og for å få litt faglig påfyll uten å gjøre så mye innsats. I tillegg til forelesninger kunne vi velge mellom ulike workshops. For min del falt valget på «Writing the kappe» med Silje Fekjær. Litt fordi det er uklart for meg hva den kappa er ment å være, og litt fordi jeg var nysgjerrig på Fekjær selv. Både fordi hun tidvis kommer med sympatiske utsagn i Forskerforum, og fordi jeg har fulgt med på både forskningen og de personlige refleksjonene hun har delt i media rundt betydningen av å gå på skoler med høy minoritetsandel. Et element av stalking her altså, men både faglig interessant og ekstra juicy siden jeg bor i et slikt område som Fekjær skriver om.
Uavhengig av grunn, det var et godt valg! Fekjær framsto like smart og sympatisk muntlig som skriftlig, og ledet oss lettbent gjennom refleksjoner rundt arbeidet med kappen. Hun startet med refleksjoner rundt hva kappen skal hete. Kappe er jo et litt corny navn som åpenbart ikke har noen klar parallell på engelsk. Jeg har i alle fall aldri hørt snakk om noen cape. Fekjær fortalte at fenomenet i seg selv er forholdsvis nytt, og at da hun skrev sin kappe for drøyt ti år siden fant hun bare fire eksempler å kikke på. Nå er det åpenbart langt flere siden det har blitt mye vanligere å skrive artikkelbaserte avhandlinger.
Fekjær foreslo ulike titler på engelsk. Hun brukte bilder som «wrap», illustrert av en slik wrap en pakker inn babyer i. Det fikk meg til å tenke på burritoer siden jeg pleide å kalle den yngste ungen min for burritoen eller tacoen når hun var pakket inn på den måten, og jeg så for meg at jeg kunne tenke på kappen som noe en har rundt godsakene. Altså som en burrito. Kanskje en noe begrensende digresjon, siden kappen bør tilføre noe mer enn en innpakning, og lefser i seg selv etter min mening er veldig kjedelige.
Et annet alternativ var å tenke på kappen som et slags tak: «A roof or cover, lifting the articles into a higher unit». Formuleringen fikk meg til å tenke på Peter Bergers og hans gamle «sacred canopy». Det var åpenbart en dag for mentale digresjoner, og jeg tror ikke kappen kan bli så altomsluttende.
Professor Thomas Moser, som var en av flere veiledere som satt i salen (veldig bra!) slo et slag for å kalle den engelskspråklige kappen for «extended summary». Selv la jeg merke til at min nye veileder Audun Toft kalte den «extended introduction» da han nylig disputerte. Mange navn altså, selv om det var uklart hvor kjært barnet egentlig var. For hvem leser egentlig en kappe? «Write for the comittee», var Fekjærs klare tips senere i seminaret. De er de eneste du vet MÅ lese kappen, og det er de som avgjør om avhandlingen godkjennes eller ikke. I så måte er det relevant å tenke på hvilket språk kappen skrives på. Å velge språk snevrer inn eller utvider valgmulighetene for hvem som kan sitte i kommisjonen.
Fekjær fortsatte med å reflektere over hvorfor en artikkelbasert avhandling skal ha en kappe. I kappen kan vi forklare den større hensikten med avhandlingen. Altså ikke bare hva forskningsspørsmålet er, men hva vi ønsker å bidra med i et større bilde. Hvordan kan forskningen opplyse oss utover den konkrete casen? I tillegg gir kappen en anledning til å diskutere metodologiske detaljer og utfordringer utover hva artikkelformatet gir rom for. Ikke bare si hva du har gjort, men også diskuter det. Hva er konsekvensen av valgene? Skriv de ned underveis, sa Fekjær. Endringer og ideer må nedtegnes når de er ferske, det er for sent å skrive det ned når alle valgene er gjort. Få frem tvilen din: «If you don't show off your doubts, you haven't done your job". Gode tips der jeg er nå.
Kappen kan også være et sted hvor vi kan si mer om konteksten, og hvor vi kan sparre med teorien vi bruker. Både utdype den og presisere hvordan du relaterer til, utfordrer, bidrar og utvikler den. Det blir jo et interessant sted å (forhåpentligvis) komme til.
Vi fikk også praktiske tips. Lag et dokument som heter «kappe». Det hadde vi faktisk fått i lekse å gjøre før seminaret, smaaart. Bruk dokumentet til å skrive inn refleksjoner underveis, og til å klippe inn «leftovers» fra artikler. Fekjær anbefalte også å lese noen gode kapper. Finn noe nært egen forskning, her bør veilederen kunne gi tips. Selv leste jeg Dag Husebøs kappe forrige uke, absolutt nyttig på flere plan siden jeg grubler på hvordan jeg skal skrive om min egen rolle i religionsdidaktisk utprøving. Siste praktiske tips var å finne en anledning til å gi en samlet presentasjon av egen forskning når vi nærmet oss bli ferdige. Hun hadde selv erfaring med at dette var en god måte å bli pushet til å tydeliggjøre de store linjene.
Vi hadde nå snakket om hva kappen skulle hete, hvorfor vi skulle ha den og hva slags språk vi skulle velge. Etter en lengre sesjon hvor vi ble utfordret til å
konkretisere hva vårt formål med forskningen vår var, gikk vi over til å se på
hvordan en kappe kan struktureres. Det var nyttig å se for seg, selv om det
åpenbart kan gjøres på ulike måter. Anne Greve, professor i
barnehagelærerutdanningen ved OsloMet, fortalte f.eks at hun har sett to
eksempler på kappe som har tatt diskusjonen etter
artiklene. Slik ble det lettere å
gjøre en samlet diskusjon av artiklene. USN-professor Thomas Moser uttrykte derimot
skepsis til en slik struktur og mente kappen lettere kan brukes til å tydelig
sy sammen artiklene om artiklene er sist. Et stykke frem i tid for min del, men
greit å vite at strukturen ikke er hugget i stein.
Hvordan sesjonen ble avrundet vet jeg ikke, jeg måtte nemlig snike meg ut for å rekke henting av barn. Ironisk nok gikk jeg derfor glipp av neste innslag på PhD-dagene, nemlig den samme Fekjærs foredrag om "Hvordan overleve som PhD-student". Denne dagen var svaret på spørsmålet for min del rett å slett å kutte litt på dagen slik at jeg slapp å neglisjere ungene. Men jeg hadde allerede fått både input og inspirasjon, og hadde rukket å google nok underveis til å få med meg at Fekjær allerede har skrevet en overlevelsesguide til livet som Ph.d. (som visstnok er språkrådet sin normering på bokstavrekka). Boka fikk panegyrisk anmeldelse i Forskerforum da den ble publisert, uten at jeg hadde fått med meg det. Ifølge anmeldelsen avslører Fekjær i boka blant annet at "man sjelden har så voldsomt mye igjen for å delta på konferanser og workshops". Det har jeg etterhvert erfart selv også, men dette var altså et hederlig unntak. Gøy! Faktisk så bra at jeg dro for å kjøpe boka i dag, og allerede har nikket meg gjennom den. Anbefaler videre, denne boka skulle jeg rett og slett gjerne visst om før. Både masse gode tips, en påminnelse om at mange av oss sliter med de samme utfordringene, og en påminnelse om at det kan gå bra likevel. Ikke verst uttelling for en dag på konferanse.