PHDAKS: Støttegruppe for akademisk skriving

Det første kurset jeg meldte meg opp i som stipendiat var et kurs i akademisk skriving. I dag har jeg vært på siste samling, og vil nedtegne noen refleksjoner rundt kurset. Kurset var ment å gi «en innføring i ulike konvensjoner for akademisk skriving» med hovedvekt på «arbeid med deltakernes egne tekster og på utviklingen av deres egne skriveferdigheter». Genialt, tenkte jeg. Lettjente studiepoeng for noe jeg må gjøre uansett. For skriving er vel selve essensen av en forskningsprosess? Det er gjennom skriving vi rydder i tankene våre, deler funnene våre og redegjør for arbeidet vi driver. Feltarbeid er moro. Skriving er krevende. Det som virker så klart i hodet kroter seg ofte til i teksten. Det må formuleres. Det må revideres. Det må prokrastineres... Nei! Stopp! Tilbake til teksten! Det må først og fremst skrives, skrives og skrives.

De fem studiepoengene var kanskje ikke så lettjente likevel. Men de var nyttige. En ting er at vi har gjort noen skriveøvelser, lest noen eksempler og hatt noen forelesninger. Dette hadde jeg variabelt utbytte av. Ragnhild Elisabeth Lund og Norunn Askeland har ledet kurset, og delt raust av sine erfaringer. Dette var mer nyttig. Enda mer utbytte har jeg likevel hatt av tidsfristene som var innlagt i kurset. Høsten har vært travel, så fristene har vært en nødvendig dytt for å prioritere skriving i kaoset av undervisning, møter, kurs og litteraturorientering. Det aller mest konstruktive har likevel vært å lese medstudenters tekstutkast og å få tilbakemelding på egen tekst. Vi har hatt tre heldags samlinger, og etter hver samling har vi fått i oppgave å sende fem sider tekst til kursledere og medstudenter for kommentering. Jeg må innrømme at jeg ble litt skeptisk da jeg forsto at jeg var satt i gruppe med medstudenter som forsket helt andre temaer enn meg selv, men skepsisen ble gjort til skamme i kommenteringsprosessen. Jeg har lært det før, men måtte lære det igjen. Det er lærerikt å få innblikk i andres prosesser, og det er alltid nyttig å få blikk utenfra på egen tekst. Det jeg tror jeg har skrevet viser seg ofte å leses som noe litt annet. Jeg må tydeliggjøre, utdype, omformulere og omrokere. Det kan være gøy, det kan være frustrerende. Og surprise! Det er ikke bare jeg som har det sånn.

En siste gevinst ved kurset var nettopp å få en innsikt i andres skriveprosesser. De to siste samlingene startet begge med en bekjennelsesrunde. Hva var status for egen skriving? Hva hadde vi gjort siden sist? Det varierte. For noen gikk det sakte. De hadde skrevet på samme artikkel lenge, slet med dårlig samvittighet, slet med fokus, brukte tid på å lese seg opp på ny forskning, hadde for mange baller i luften, følte seg ensomme i prosessen og fant det hele svært tidkrevende. Utfordringene handlet ikke bare om skriving. For noen tok hendelser i livet opp plass, og konsentrasjonen uteble. «Sånn er det noen ganger», sa Norun Askeland. «Det er helt naturlig». Det var kanskje den beste replikken på hele kurset. Skriving er en prosess, men ikke uavhengig av livet. Jeg tror ikke jeg visste det da jeg skrev masteroppgaven min for 12-14 år siden. Produserte jeg ikke bra nok eller raskt nok var det et nederlag. Og det ble det jo. Jeg stanga hodet i veggen, og selv om resultatet ble bra nok gikk det slett ikke raskt nok, og jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle inn i en sånn prosess igjen. Famous last words. Her sitter jeg igjen. Men denne gangen med bedre verktøy. Og en studiepoenggivende støttegruppe. Det er en god kur mot impostersyndromet å få høre om dyktige kollegers skriveutfordringer. Og det er ikke bare elendighet. Noen av medstudentene er i flyt. «Det er veldig gøy for tiden!», sier en av de. «Hvorfor har døgnet bare 24 timer?». Jeg kjenner meg igjen i det også. Heldigvis.

Terningkast for kurset? Nei, det skal jeg holde meg fra. Noe ble kanskje vel generelt, antagelig er det vanskelig å unngå i et kurs for en såpass sammensatt gruppe. På den annen side fikk vi raust med individuell veiledning, både fra medstudenter og kursholdere. Det var svært verdifullt. Jeg gir derfor en stor tommel opp for at universitetet lager slike arenaer for prosessdeling og skriveutvikling. Så medstudenter, løp og søk ;)

Tror du fortsatt PhD-prosessen din er unik? Trøst deg med PHD-Comics og få antagelsen avkreftet.